Main menu:

Undersider for Topografiske skildringar:

Du er her: Topografiske skildringarVingaard og Strøm om breen (1762)

Vingaard og Strøm om breen (1762)

I den kjende sunnmørsskildringa si frå 1762 har Hans Strøm med ei skildring av Jostedalsbreen av Hans Wiingaard, tidlegare prest i Jostedalen.

Avskrift 

De øvrige Bierge længst ind i Landet ere overmaade høie og steile, saa de efterlade sig saa godt som slet ingen Biergfod; dog have de endnu den meste Forraad paa Skov, hvorved deres Naturlige Fælhed meget formindskes, skiønt deres skrækkelige Høide og Steilhed foraarsage mange Uleiligheder af Elve-Brud, Snee-Fond og Steen-Skreed, som hos os uden Tvivl ere meget almindelige, end paa noget andet Sted her Nordenfields. Mange af disse sidste Bierge ere og oven paa bedæket med Snee, som aldrig optøer, eller med de saa kaldte Snee-Bræer, eller Blaae-Bræer, hvilke dog her ei ere saa almindelige, som længere hen mod Sønden, besonderlig i de Fogderier Nordfiord og Sogn, findes ei heller saa lige paa de høie Bierge, men oftere paa de lave; hvilket alt stemmer overeens med det, som Hr. N. Horrebow beretter om Iis-Jøklerne paa Iisland, nemlig at de ikke ligge saa meget Norden som Sønden paa Landet, og ei altid paa de høieste Bierge. At udfinde den rette Aarsag til denne Mærkværdighed, maa jeg overlade til de bedre Kyndige; men for at give Læseren et nærmere Begreb om vore Snee-Bræer, vil jeg her neden for indrykke det mærkværdigste Indhold af en Beretning, som er mig meddelet af Sal. Hr. Hans Viingaard om den bekiendte Snee-Bræe i Justedalen i Sogns Fogderie, hvor han i mange Aar havde været Præst og havt Leilighed at undersøge samme.

”Den saa kaldte Justedals-Bree strækker sig, saa vidt jeg veed, til trende Fogderier, nemlig Nordfiord, Søndfiord og Sogn. Dens Beskaffenhed er meget foranderlig; thi undertiden gaaer den frem i de Dale, den grændser til, i 30 til 60 Aar, undertiden trækker den sig tilbage igien en Tid lang. Naar den gaaer frem, blive Sprækkerne i den saa dybe, at det gaaer til nogle tusende Favne, og saa vide, at man ei kan springe over dem; men naar den gaaer tilbage, trækkes Sprækkerne sammen igien. I sin Fremgang har den saadan Magt, at den kan skyde Stene af et Huses Størrelse for sig, hvilke, om de komme imellem Been og et Bierg, knuses i smaa Stykker. Hvor den gaaer tilbage, efterlader den steriles areas, hvor siden aldrig voxer Græs. Paa begge Dele har man øiensynligt Beviis, nemlig paa det sidste i en Dal, kaldet Krondal, hvor der fra forrige Tider ligge ligesom Volde af de mange Stene, som den i sin Fremgang har ført for sig, og paa det første i en anden Dal, kaldet Mielvedal, hvor den i en Tid af 30 Aar har gaaet saa vidt frem, at den har borttaget Grunden, som tilhørede en Gaard, kaldet Nyegaard, hvorfor og samme Gaard for nogle Aar siden er bleven øde. Det er og et Sagn blandt Bønderne i Justedalen, at der i samme dal, som nu er opfylt med Snee fra det nederste til det øverste, har tilforn staaet 14 Røgstuer; og at dette ikke er en Digt, sluttes rimelig deraf, at der i en Myr, som gaaer hen til Breen, sees en Gade eller Steenbroe, som uden Tvivl har været en Kiøre-Vei for da værende Bønder. Naar man kommer oven paa Breen, befindes den mangestæds at hænge langt uden for Fieldene; kalde disse udhængende Stykker ned, da smæltes de, men saa længe de hænge fast, smæltes de ikke. I taaget Veir fører den ingen Kulde med sig, men i klart Veir giver den en Vind og Kulde fra sig, som snart er utaalelig. De, som ikke kan taale Søen, føle og en Art Søe-Syge, naar de reise over Snee-Breen.”

Saa vidt Hr. Viingaards Beretning.

Kjelde 

Hans Strøm: Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør beliggende i Bergens Stift i Norge, band I, Sorøe 1762, side 45–46.

Merknad

Utdraget er frå fyrste kapitlet i det fyrste bandet av Sunnmørs-skildringa til Hans Strøm, sjølve hovudverket i den historisk-topografiske litteraturen i Noreg.

Hans Wiingaard (1686–1758, frå Lolland i Danmark) var prest i Jostedalen 1725–1731. Det går fram av det Strøm skriv at sitatet av Wiingaard er eit utdrag av ei lengre ”beretning” som Vingaard har sendt Strøm. Det vil seia at det har funnest ei skildring frå Jostedalen som er eldre enn den Matthias Foss skreiv i 1750. Det er uklart når Wiingaard skreiv skildringa, men ei setning gjev eit visst haldepunkt. Han skriv at Nigardsbreen «i en Tid af 30 Aar har gaaet saa vidt frem, at den har borttaget Grunden, som tilhørede en Gaard, kaldet Nyegaard, hvorfor og samme Gaard for nogle Aar siden er bleven øde.» Etter det ein veit vart Nigard fråflytt i 1743, så «nogle Aar» seinare kan vel då vera kring 1750 – det seinast moglege tidspunktet er 1758, året han døydde. Wiingaard åtte Jostedal kyrkje frå 1726 til 1751 og må i denne perioden ha hatt ei viss kontakt med folk i dalen, så det er ei rimeleg forklaring på at han kjende til hendingar der etter at han sjølv forlet dalen i 1731. Kanskje har Wiingaard skrive skildringa etter direkte oppmoding frå Hans Strøm etter at han byrja arbeidet med sunnmørsskildringa si.

Opplysninga om at Nigardsbreen har gått fram «i en Tid af 30 Aar» er teken bokstaveleg av ein del som har skrive om framrykkinga til Nigardsbreen, og starten på framrykkinga er i noko av den glasiologiske faglitteraturen på dette grunnlaget jamvel tidfest til 1710-12, som er 30 år før Nigardsbreen øydela tunet i Nigard. Det er det neppe grunnlag for. 30 år er verkar svært omtrentleg, og ein veit heller ikkje noko om kor langt fram breen då skulle ha lege 30 år tidlegare, om det no er 1700 eller 1720. Alt i 1684 er det dokumentert at breane i Bergsetdalen hadde gått så mykje fram at stølsbeita til Grov og Bergset var heilt øydelagde.

Wiingaard nemner segna om dei 14 røykstovene som skulle ha stått i Bredalen. Dette er ein variant av det Matthias Foss skreiv i 1750: ”I denne sidste Dal, hvor den [breen] nu forefindes, foregiver Almuen, at der i gamel Tid skal have været en stor slet Dal, hvor sex Jorder have været.”

Strøm kan ikkje ha kjent til ”Justedalens kortelige Beskrivelse”, for då ville han truleg ha nemnt stykket. Det er vel heller ikkje rimeleg at han skulle ha kjent til stykket sidan Foss i 1750 sende det rett til Pontoppidan, som tok det med seg til København eit par år etter.

Les meir 

Om Foss og jostedalsskildringa

Hans Strøm – 200 år etter (Høgskulen i Volda)

Om Hans Hansen Wingaard (Glimt fra Molde)

| |

Skriv ein kommentar