Main menu:

Undersider for Jostedalsskildringa av Matthias Foss (1750):

Du er her: Jostedalsskildringa av Matthias Foss (1750)Litteratur om FossOm Foss i Norsk biografisk leksikon (1928)

Om Foss i Norsk biografisk leksikon (1928)

Foss, Matthias, 1714-92, prest, f. i Kjøbenhavn 8/3 1714, søn av Jørgen F. (f. 1680, d. 17**), student fra Sorø 1733, baccalaureus 1736, cand. theol. 1741, sogneprest til Jostedal 15/6 1741 [rett dato: 15/5 1741], død som saadan 31/1 1792. Gift med Marie Hedvig Christie Dreyer, f. ca. 1711, d. i Bergen 1777 (begr. 8/2).

F. hadde en tragisk skjæbne. Han kom tidlig paa kant med sin menighet, og hans egteskap var høist ulykkelig. Ved hans foresattes indgripen blev han i 1763 separert fra sin hustru, som levde sine sidste aar i Bergen i den ytterste armod, en tid endog paa ”Tugthuset” (Tvangsarbeidsanstalten), hvor hun blev indsat for betleri. Dette diskrediterte ham hos hans foresatte, som begik den uhyrlighet at la ham sitte mer end 50 aar i det ensomme og usselt avlønnede fjeldkald. Fattig og forbitret maatte F. lægge aar til aar oppe under Jostedalsbræens gletschere, i en menighet som bestod av 28 bondefamilier, og paa en løn av 79 rdl. (hvorav de 30 gik til konen), indtil han opnaadde en jubeloldings under disse omstændigheter triste værdighet.

Formodentlig har han ikke av naturen været utstyrt med et altfor stort fond av langmodighet; men den huslige uhygge og kontroverser med en stri og raa almue har ialfald hurtig tæret op det som var, og gjort ham hidsig og voldsom i munden. To provsteretter dømte mellem F. og hans menighet (10/4 1746 og 24/1 1753), og begge ganger trak menigheten det korteste straa. Men ogsaa presten blev kraftig formanet til at vise større kjærlighet og sagtmodighet. Ogsaa i forholdet til hustruen har det været skyld paa begge sider, men aabenbart mest paa hendes. Biskop Pontoppidan skriver: ”I sin extreme Armod har han en arrig og avindsyg Hustru, hvis Underligheder jeg formanede ham til at bære taalmodig.” Og biskp Arentz: ”Hun havde opført sig mere som en Djævelinde end som en Mandinde med Hug, Slag, Stenkastelse og andet usømmeligt.” I 1760 rømte hun endog og var en tid borte.

Denne ulykkelige og mishandlede mands navn er bevart fra glemsel ved den ”Kort Beskrivelse over Justedalen”, som han forfattet i 1750, og som siden blev trykt i Thaarups Magazin II, 1803, s. 1 flg. Det er i ingen henseende noget betydelig arbeide, men indeholder dog en række nyttige oplysninger og iagttagelser og er et velkomment supplement til vor lokalhistoriske og topografiske viden om det 18. aarhundrede. I dette skrift forekommer denne sætning, som er blit udødelig gjennem Ibsens anvendelse av den: ”De (d. e. Jostedølerne) ere og meget langtlivede, saa det er et rart Exempel nogen døer …” (s. 27); jfr. ”Peer Gynt” 5. akt:

Kære, snille, –
du har dog visst ikke stort at bestille.
Her i distriktet er jo luften så gæv; –
den lægger til befolkningens alder en alen.
Husk på hvad Justedalspræsten skrev:
”det er sjelden at nogen dør her i dalen.”

[Litt.: Lengnick: Chr. Foss s. 1; L. Dae i Theol. Tidsskr. for den ev.-luth. Kirke VII, 1864, s. 379 (utdrag av Biskop Erik Pontoppidans Visitas-Relationer); D. Thrap i Luth. Ugeskr. II, 1877, s. 153 flg.; Lampe: Bergens Stifts Biskoper og Præster II 3.]

Kjelde

Fridrichsen, Anton. (1928). Foss, Matthias. Norsk biografisk leksikon. (Bd. 4). Oslo: Aschehoug, Side 209-210.

| |

Skriv ein kommentar