Main menu:

Undersider for Jostedalen fram til 1500-talet:

    Du er her: Jostedalen fram til 1500-taletArkeologiprosjektetAnne Mette Haugen: Veier og kommunikasjon i Jostedalen (2006)

    Anne Mette Haugen: Veier og kommunikasjon i Jostedalen (2006)

    [Utdrag frå Anne Mette Haugen. (2006). Veier og kommunikasjon i Jostedalen. Masteroppave i arkeologi. Universitetet i Bergen.]

    Kapittel 8. Avslutning

    Emnet som har vært belyst i denne masteroppgaven, er veier og kommunikasjon i Jostedalen, i Luster kommune i Indre Sogn. Området har tradisjonelt vært oppfattet som en avsondret dal og et avsidesliggende sted som folk gjerne helst forbinder med Jostedalsrypa, som angivelig var den eneste gjenlevende i dalen etter svartedauden.

    Målet har vært å undersøke kontaktene både innad i denne over to mil lange dalen og ut av bygden rent fysisk. Jeg har undersøkt hvor ferdselsårene har gått, og hvem jostedølene har kommunisert med. I tillegg til å undersøke kontakter utad, har jeg også forsøkt å se på hvordan kommunikasjonen har foregått innad i dalen, mellom gårder og folk.

    Hovedproblemstillingen er knyttet til hvilke kulturkontakter området har hatt over tid og hvordan dette har gitt seg fysisk utslag i ferdselsveier. Kommunikasjonsårene har både et fysisk og et mentalt aspekt, og målet har derfor vært å fange inn begge disse aspektene, både på et lokalt og et regionalt plan.

    For å belyse dette har jeg tatt fatt i følgende hovedspørsmål: Hvor gikk veiene? Hvordan gikk de i landskapet? Hvordan var de anlagt? Og hvorfor ble de anlagt der de lå? For å belyse disse spørsmålene har hovedfokuset vært lagt på å identifisere beliggenhet og linjene hovedferdselsårene tok gjennom bygden og ut av dalen, og hvordan disse forholdt seg til landskap og bosetning. De sosiale behovene, hvilke formål for kommunikasjon menneskene har hatt,, er en underliggende forutsetning som har vært viktig å ta hensyn til, siden de har betydning for både veiens retning og form.

    Undersøkelsen av kommunikasjonsforholdene i Jostedalen er primært basert på egne registreringer og punktundersøkelser. Arbeidet foregikk over to feltsesonger, sommer og høst 2004 og 2005, og det meste av arbeidet bestod i å identifisere og registrere veiene og eventuelle konstruksjoner som kunne knyttes til disse, som broer og vadesteder. Veiene ble gått opp systematisk, og underveis ble selve veifarene, de gamle tunområdene og eventuelle andre konstruksjoner registrert. For å ha et grunnlag for kartfesting av veiene, og for å kunne vise veienes beliggenhet i forhold til bosetning og topografi, ble veifarene og gårdstunene i løpet av registreringene målt inn med GPS.

    Siden jeg har hatt som mål å datere veiene for å kunne sette dem inn i en større, samtidig samfunnsmessig kontekst, ble veiene på enkelte steder sjaktet for å undersøke stratigrafi og konstruksjon. Disse punktundersøkelsene ble foretatt i tilknytning til gårdsområdene i dalen, og det ble gravd i alt fem sjakter. Siden veienes løp har vært nært knyttet til bosetningen, har jeg i stor grad tidfestet kommunikasjonsårene indirekte ut fra alderen på gårdene. Her har jeg benyttet meg av både skriftlig og arkelogisk kildemateriale.

    Med bakgrunn i at veier har både et funksjonelt og et sosialt aspekt, har jeg trukket veksler på teorier som berører forholdet mellom menneskelige handlinger og sosiale og fysiske strukturer. Her har jeg hatt nytte av teoretikere som den engelske sosiologen Anthony Giddens og hans strukturasjonsteori, hvor han vektlegger forholdet mellom sosial struktur og menneskelig handling. Mennesker skaper gjennom sine handlinger strukturer, både materielle, sosiale og kognitive, og de menneskeskapte strukturene virker tilbake og styrer nye valg og handlinger – både individuelt og kollektivt. Den britiske kulturgeografen Robert Dodgshons videreutvikling av disse tankene er ikke minst viktige i min sammenheng, siden han fremhever kommunikasjonssystemer og komplekse bygde miljøer som eksempler på slike strukturer. Dodgshon mener at selv om menneskene kan påvirke disse strukturene, er strukturene oftest sterkere da de er elementer som gjerne motstår forandring og overføres fra generasjon til generasjon. Dette er en mulighet for å forklare stabiliteten i bosetningsområder og veitraséenes beliggenhet, og det har derfor vært et viktig underliggende utgangspunkt i mine undersøkelser. Jeg har også hatt nytte av den svenske geografen Torsten Hägerstrands tidsgeografi hvor han vektklegger forutsetninger for bevegelse og samhandling i tid og rom. Hägerstrand viser i denne sammenhengen til hvordan variabler som topografi og ressurstilgang har vært styrende for menneskers samhandlingsmønster, noe som også har blitt vektlagt i mine undersøkelser av kommunikasjonsforholdene i Jostedalen.

    Jeg vil til slutt oppsummere resultatene jeg har kommet frem til.

    Hvor gikk veiene?

    Innad i Jostedalen har det vært to parallelle veifar på hver sin side av elven Jostedøla som har knyttet gårdene og menneskene i bygden sammen. Dalen kan deles inn i fire ulike bygdelag – Niedalen, Kregedalen, Krundalen og Mjelværsdalen – som alle har vært forbundet av hovedveiene gjennom dalen. Ut av dalen har det vært to veier i sør, til Dale og Gaupne i Sogn, og to i nord, som har ført østover til Skjåk og nordover til Nordfjord.

    Hvordan gikk de i landskapet?

    Veiene gjennom dalen har hatt nær tilknytning til bosetningsstrukturen, og har knyttet gårdene sammen ved å gå fra tun til tun. I tillegg har topografien vært styrende for veienes løp. Jostedøla har hatt en skillende funksjon mellom gårdene på øst- og vestsiden av elven, og det har vært få brosteder hvor en kunne passere over elven. Bratte fjellsider og gjel i dalbunnen har også medført at ferdselen i mange områder har foregått høyt oppe i dalsidene. Veiforholdene har imidlertid vært forskjellige i de ulike bygdelagene. Mest problematisk har det vært å ta seg frem helt sør i dalen, gjennom Niedalen. Ferdsel i det nordligste av bygdelagene, Mjelværsdalen kan også ha vært vanskelig i perioder, da ras kan ha stengt veien. I de to siste delene av dalen, Kregedalen og Mjelværsdalen, er landskapet åpnere og ferdselen i disse områdene har derfor ikke bydd på like store utfordringer.

    De regionale ferdselsårene har vært knyttet til hovedferdselsårene gjennom dalen både i sør og i nord. Veiene til Dale og Gaupne har begge gått i brattlendt terreng, og spesielt veien til Gaupne har blitt regnet som vanskelig fremkommelig på grunn av sterke stigninger. I nord har veien østover til Skjåk gått i lett tilgjengelig terreng fra Handspiken ved Styggevatnet. Nordover har veien fortsatt over breen til Nordfjord, noe som har krevd særskilte kunnskaper om breforhold.

    Hvor gamle er veiene?

    Veiene både innad og ut av dalen har som sagt nær tilknytning til bosetningsområdene, og i forhold til datering av veiene har det vært forutsatt at veiforbindelsene må være minst like gamle som gårdene og områdene de binder sammen. Basert på det tilgjengelige kildematerialet som kan knyttes til gårdene i Jostedalen, ser det ut til at dalen har hatt en omfattende bosetning i middelalderen som har spredt seg over hele dalen. Enkelte av gårdene kan også trekkes tilbake til jernalderen. Ut fra dette har jeg gått ut fra at hovedferdselsårene gjennom dalen har eksistert i alle fall siden middelalderen. I forhold til de regionale ferdselsårene, er det rimelig å anta at disse har eksistert like lenge som Jostedalen har vært bosatt. Skriftlige kilder støtter også oppunder dette i tilfellet med de to ferdselsårene i sør.

    Hvilke formål tjente de?

    Veiene gjennom dalen har knyttet de ulike gårdene og bygdelagene sammen og dannet forutsetning for samkvem bygdefolkene imellom. Eneste kjente samlingspunktet for gårdene i Jostedalen, har vært kirken som har en sentral plassering midt i dalen. Bakgrunnen for den regionale ferdselen har i stor grad vært handel og tilgang til ulike ressurser, som matvarer, jern og husdyr. I følge tradisjon, skal jostedølene også ha brukt veiene som kirkevei i perioder hvor dalen skal ha vært uten egen kirke. Jostedalen har vært administrativt tilknyttet Dale, hvor det har vært tingsted.

    Gjennomgangen av veiforholdene i dalen viser at det var kontakter utover bygda på et interregionalt nivå østover fjellet mot indre østlandsbygder, nordover breen til indre fjordbygder og sørøstover mot Dale ved Lustrafjorden og Gaupne lenger ute i Sognefjorden. Disse forbindelseslinjene var på mange måter unike sammenlignet med kommunikasjonene i andre vestlandsbygder, selv om det samtidig var kommunikasjoner som bød på store naturmessige utfordringer. Jostedalen har dermed ikke vært en like avsondret dal som tradisjonen og sagnet om Jostedalsrypa gir uttrykk for.

    | |

    Publisert av Oddmund, 18.05.2007 (sist endra 05.03.2017)

    Kommentarar

    Pingback frå Jostedal historielag » Masteroppgåvene frå arkeologiprosjektet
    Tid: 18. mai 2007, 06:49

    […] Anne Mette Haugen: Veier og kommunikasjon i Jostedalen […]

    Skriv ein kommentar